«RIR IGJEN» står det med fete typer om meg, som om jeg var en heks på sopelime

Detaljer

Løgner om «Livsarven».

I en artikkel i Dagbladet 31. mai retter en mann ved navn John Færseth (heretter JF) et personangrep på undertegnede basert på usannheter og løse påstander han ikke har dekning for, i en lang tirade mot min nye bok, som han to ganger i teksten innrømmer at han ikke har lest. Det er spesielt. Men det er dessverre ikke noen ny foreteelse for meg å oppleve personangrep fra folk som ikke har lest hva jeg faktisk skriver.

Professor emerita Eva Lundgren er frikjent for juks.
Til tross for dette blir hun svertet på det groveste av John Færseth.
Foto: Gyldendal

«RIR IGJEN» står det med fete typer om meg, som om jeg var en heks på sopelime, «Sprer farlige forestillinger – igjen» - og dette følges opp på sensasjonelt vis: «Tidlig på 90-tallet hevdet Lundgren at det fantes organiserte nettverk av satanister som både praktiserte menneskeofring og misbrukte barn rituelt. Ifølge hennes egen bok fra 1994 inkluderte misbruket både drikking av blod fra termos og tvangsforing med piller som fikk barna til å eksplodere.»

JF henviser til boken «La de små barn komme til meg» der jeg og fire andre kollegaer presenterte intervjuer med barn og unge om seksuelle overgrep. Overgrepene spente fra slike som var for små til å regnes som overgrep, til ugjerninger som var for store og utrolige til å regnes. Vi mente at hvis barn fortalte ting som var merkelige og uforståelige, burde dette studeres nøyere – når det fantes dokumentasjon som ledet i en bestemt retning: overgrep. (Så har det i tiden etter boken fremkommet mange «utrolige» overgrep i en rekke land.)

En tilnærming fra min side var å studere det som skjedde som rituelle overgrep, det vil si overgrep som skjedde etter faste mønstre. En annen tilnærming var at underlige utsagn fra barns munn ikke uten videre kan tolkes bokstavelig. For hvordan kan det være mulig for barn å begripe og formidle slike overgrep; det er grenser for hvilke redskaper også voksne mennesker har til disposisjon når de forsøker å begripe visse ugjerninger – #metoo er et eksempel på dette.

Jeg ville ikke ha kommentert JFs artikkel om den ikke var så typisk for det boken min i sin åpning handler om: om hvordan en mediestorm med falske anklager kan ødelegge liv og karriere, og frata et enkeltindivid ære og integritet i offentligheten. Boken åpner nemlig med fortellingen om da jeg ble utsatt for en mediestorm i Sverige basert på en dokumentarfilm i 2005 der jeg var intervjuet, Kjønnskrigen.

Jeg hadde da i mange år vært professor i sosiologi i Uppsala, Nord-Europas eldste universitet, og forut for det dosent i religionsvitenskap samme sted. Et firetimers intervju med meg ble plukket fra hverandre og kryssklippet sammen, og dessuten klippet sammen med utvalgte utsagn fra en studiosamtale tretten år tidligere om satanisme – uten at seeren fikk vite om dette. Utsagn tatt helt ut av sin kontekst ble presentert til trommevirvler og med bilder av satanister, geitebukker, pentagrammer, og programlederen hevdet at jeg mente det fantes hundrevis av satanistiske nettverk i Sveige som ofret barn og drakk blod og lignende tøv.

Jeg var på dette tidspunktet leder for forskningsavdelingen Samgenus, som bl.a. forsket på seksuelle overgrep. Et funn jeg og flere andre hadde registrert, var at overgripere gjerne etablerer en form for ritualer rundt overgrepene. Det kan være å gi barnet en bestemt sjokolade hver gang før overgrepet skjer, å alltid si det samme til barnet: «Bare du kan gjøre dette for pappa, du gode og snille go’jenta mi», og alltid la overgrepene skje på de samme stedene. Slike rituelle repetisjoner skaper vaner og trygghet rundt overgrepene, så det kan skje igjen og igjen og føre til hva jeg kaller «normalisering» av overgrepene. Begrepet om overgrepenes rituelle karakter bidrar til å forstå en viktig side ved måten overgrep som regel utføres.

Kjønnskrigen ble enormt populær, den todelte filmen» ble vist både i Sverige og Norge mer enn en gang, og ble sett av hundretusenvis. Senere ble de samme påstandene gjengitt i pressen, og nye løgner ble lagt til. Takket være dokumentarfilmens innramming av meg ble jeg kalt «satanistforskeren» og «kannibalforskeren» i pressen. En kjent krimforfatter kalte meg «skogsskrulla», jeg hevdet, skrev hun både i Norge og Sverige, at «det fantes ett satanistisk nettverk i Södertälje som myrdet og spiste opp småbarn som hadde vært innelåst i kjellere mens de ventet på avlivning, og siden ble gravd ned i massegraver».

Alt dette skapte et voldsomt hat i offentligheten mot min person. En morgen på vei til jobben fikk jeg en seig spytteklyse midt i ansiktet fra en tilfeldig forbipasserende. Det skulle bli flere slike. En dag var forskningsavdelingens kunst og finere innrammede plakater knust, stjålet eller revet i stykker. Møbler var veltet, og porselen knust og strødd ut over golvet. Uken etter kom det bombetrussel, og stemmen i telefonen sa: «Det kommer til å skje noe med dødelig utgang». Låste dører i begge ender av korridoren ble nødvendig. En dag prøvde en bil å meie meg ned i gangfeltet i Uppsala sentrum, jeg kastet meg inn på fortauet i siste liten. Fotografer fulgte etter meg.

Medietrykket var enormt. Folk som er utsatt for slike kampanjer, nå kalt «public shaming», føler at verdigheten og tryggheten og selvrespekten blir tatt fra dem. Det gjorde også jeg. Hvem som helst mente de kunne snakke om meg på de mest nedlatende måter, forskningen min ble latterliggjort og siden fullstendig usynliggjort, og det jeg hadde bygget opp ble revet ned, på grunn av bunnfalske anklager.

En komité ble nedsatt for å granske forskningen min – jeg skulle ha diktet opp så vel intervjuer som statistisk materiale, hadde en professor vært vennlig å mer enn antyde til rektor. Men fuskgranskerne kunne ikke finne det de søkte enda de arbeidet hardt i seks måneder. Jeg ble frikjent. Det resulterte ikke i krigsoverskrifter, men i et antall slukørete journalister.

Noen tid senere kom en tidligere bekjent fra studietiden i Bergen til en av mine forelesninger, ga meg en klem, og sa: «Alt du har skrevet om har jeg levet.» Jeg visste ikke hva det skulle bety, men etter noen telefonsamtaler og sms-er kom det frem at hun hadde vært voldtatt av sin professorfar siden hun var syv år gammel, og ble dressert til å bli hans elskerinne i tyve år.

Dette møtet kom til å bety svært mye for oss begge. For vi ble hverandres sannhetsvitner. Hun kunne bekrefte at overgrepene hadde hatt en rituell karakter, og min forskning bidro til at hun fikk større forståelse for hva hun hadde vært igjennom, og at hennes historie ble sett og trodd. Ved at vi så og bekreftet hverandre fikk vi gjenopprettet noe av den ære vi hadde tapt, og styrket hverandres integritet. Det er hennes historie boken min handler om, hennes liv og familiehistorie. Men boken åpner med min historie, og hvordan min ære ble pulverisert ved usanne påstander—som nå igjen ble gjengitt i Dagbladet. En avis som for øvrig i sin anmeldelse ga boken terningkast 5.

John Færseth fortsetter altså med de samme beskyldningene som jeg ble utsatt for i 2005, og så frikjent for. Han viser ingen respekt for meg, verken som forsker eller person. Det sier kanskje noe om hans mangel på respekt også for kunnskap når han skriver at jeg har arbeidet med «fenomener i randsonen». Det som kalles vold og overgrep regnes i dag som et samfunnsproblem og et folkehelseproblem.

 

Eva Lundgren er professor emerita i sosiologi og spesialist på vold mot kvinner og seksuelle overgrep mot barn.
Replikken er republisert på Monsanto.NO med tillatelse fra Lundgren. Den ble første gang publisert på Dagbladet - som et tilsvar til grove usannheter fra en av norges mest useriøse skribenter/forfattere - John Færseth.

Kort før John Færseths nedrige personangrep, publiserte Dagbladet en anmeldelse av boka Livsarven: Rystende incesthistorie fra det akademiske miljøet i Bergen.

Mer informasjon om boka Livsarven, kan man bl.a. finne på nettsiden til Gyldendal.

Kommentar fra redaktøren:

Redaktørene i riksmedia ville aldri ha publisert slike grove anklager mot Eva Lundgren - hvis de "ansvarlige" i redaksjonene hadde tatt faktasjekken på alvor. Det faktum at redaktører i riksmedia, bl.a. Dagbladet, igjen og igjen publiserer grove usannheter av den type Færseth konstruerer, tyder på at det må ligge en agenda bak det hele. For meg synes det som at motivasjonen har å gjøre med at redaktørene ønsker å skape konflikter og sirkus. Antakelig fordi dette bidrar til økt omsetning og derav større inntekter. Penger kan og være en motivasjonsfaktor hvor en oppdragsgiver betaler for at artikler skal gis en viss vinkling og at målet er at enkeltpersoner eller grupper skal svertes. Journalisten Udo Ulfkotte har beskrevet hvor korrupt sentrale deler av vestlig presse faktisk er blitt. Ulfkotte satt søkelyset på hvordan etterretningen kontrollerer sentrale deler av pressen (European media writing pro-US stories under CIA pressure). At andre grupper i samfunnet og enkeltpersoner - med mye makt, også kontrollerer pressen (f.eks. med penger) - er etter mitt skjønn høyst sannsynlig.

Sentrale deler av pressen har endt opp med å bli svært kynisk og hvor fokuset hele tiden er penger. At den samme pressen ødelegger enkeltpersoners liv og omdømme i jakten på å skape konflikter og sirkus - ser dessverre ikke ut til å spille noen rolle for de samme kyniske redaktørene. I etterkant kan redaktørene gjemme seg bak påstander som: "Det var ikke vi som skrev det, vi bare publiserte det", og: "Den angrepne har fått slippe til med tilsvar".

Istedet for en sannhetssøkende og gravende presse har vi fått en presse som er med på å konstruere konflikter og sirkus. Dette ved at de helt bevisst unnlater å faktasjekke alvorlige påstander som fremmes. Hadde de "ansvarlige" redaktørene i Dagbladet, vært interessert i opplysende og gravende journalistikk - ville skribenter som John Færseth for lengst vært bannlyst.

De som er ansvarlige, i dette tilfellet, i å publisere makkverket til John Færseth - er ingen andre enn kulturredaktør Sigrid Hvidsten og sjefsredaktør John Arne Markussen i Dagbladet. Flere enn Eva Lundgren er blitt svertet av redaktører og journalister i Dagbladet - noe man kan lese mer om her: Dagbladet med høy tullingfaktor.

Færseth er beryktet for å spre grove ærekrenkelser om meningsmotstandere. I Norge er det i hovedsak 3 sentrale personer som har brukt mye energi på å sverte Eva Lundgren og hennes forskning. Disse er NTNU professor Asbjørn Dyrendal, rådgiver i Human-Etisk Forbund - Didrik Søderlind, og denne useriøse skribenten John Færseth.

For å forstå omfanget og alvorlighetsgraden av Færseths desinformasjon og grove usannheter i det offentlige rom - kan jeg anbefale disse kildene:

 

 

 

 

Monsanto.NO benytter informasjonskapsler (cookies) slik at vi kan yte deg bedre service.
OK
Les mer