FN, godt hjulpet av regjeringen, tvinger frem konkurranseutsetting og forbud mot egen brønn.
Pene ord
 |
«Protokoll om vann og helse ble fastsatt i London 17. juni 1999. Dette er den første internasjonale avtalen for å oppnå en tilstrekkelig forsyning av rent drikkevann og tilfredsstil-lende sanitærforhold for alle og for effektivt å beskytte vann som benyttes som drikkevannskilde. Partene til Protokollen forplikter seg til å sette mål på flere områder for å ivareta formålene.»
Sitatet er hentet fra Helse- og Omsorgsdepartementets (HOD) høringsdokument om nasjonale mål Norge skal lovfeste som konsekvens av et vedtak i Verdens Helseorganisasjon (WHO). Høringsinstansene bes om innspill til hvordan målene kan oppnås, ikke til målene i seg selv. De er fastsatt allerede.
Konkurranseutsetting og OPS
De nasjonale målene baserer seg på en veiledning utarbeidet av UNECE. UNECE er FNs divisjon for økonomisk samarbeid og integrasjon i Europa. Divisjonens målsetting er å fremme en politikk som finansielt og regulatorisk gir:
- økonomisk vekst
- øker konkurranseevnen til europeisk næringsliv
- bedriftsutvikling
- offentlig-privat samarbeid (OPS)
Hva gjør denne gruppen spesielt egnet til å fastsette mål som befordrer tilstrekkelig forsyning av rent drikkevann og tilfredsstillende sanitærforhold? Eller effektiv beskyttelse av drikkevannskilder? «Veiledningen» til UNECE gjør det nærliggende å anse målene som et middel for å oppnå andre mål: så som fullstendig kontroll med vannforsyningen, før vannet gjøres til vare for et «konkurransedyktig europeisk næringsliv».
Innen 2013: oversikt over små vannverk og brønner
For 10 år siden ba FN medlemslandene om å kartlegge vannkildene sine. Her i landet fikk kommunene beskjed om å benytte kjentfolk til registrering av brønner og andre vann-forekomster. I Norge står enhver fritt til å bore etter brønn-vann, men brønnen skal registreres.
Lovverket skiller i dag mellom vannverk som forsyner fler enn 50 personer og dem som forsyner færre. Det stilles ikke kvalitetskrav til de siste. Dette skal nå endres.
Høringsnotatet forslår at Mattilsynet innen 2013 skal ha oversikt over et representativt utvalg av små samvirker og brønner. Et representativt utvalg av 5.000 samvirker og 500.000 brønner innebærer en omfattende karlegging og rapportering.
Målsettingen er å knytte samvirker og individuelle brønner til kommunal vannforsyning: «Anslagsvis en halv million mennesker får drikkevann fra små vannforsyningssystemer hvor kvaliteten på vann i stor grad er ukjent for myndighetene. Det foregår en gradvis overføring av mindre vannforsyningssystemer til større enheter. Det er fortsatt et visst potensiale å hente, men det forutsetter i stor grad frivillighet til sammenslåing.» Dette skal nå strammes inn.
«Frivillig» tvangstilkobling
Hvordan oppnår man «frivillig» tilkobling til kommunalt nett, når man er fornøyd med brønnen eller samvirket? Høringsnotatet viser til mulighetene som ligger i regulerings-planer, byggesaksbehandling og hovedplaner for vann. Kommunen kan f.eks. etablere nye forsyningsområder eller pålegge (kostbare) utbedringer av brønner og samvirker.
Flere kommuner er for lengst i gang med slike målsettinger. I Vestvågøy går f.eks. Hovedplan Vann ut på at kommunen overtar alle samvirkene, før driften konkurranseutsettes.
Innen 2020: krav til «kvalitet»
I innledningen til høringsnotatet legges vekten på skremselspropaganda om vannbårne sykdommer. Det er effektivt for å øke frivilligheten. Høringsnotatet påstår at de små vannforsyningene er det største problemet. Det finnes imidlertid ingen dokumentasjon, som bekrefter en slik påstand. Man antar at de har dårlig drikkevann.
Det innrømmes at det er vanskelig å kartlegge hvor mange som blir syke av vann. De fleste som eventuelt blir syke får en lett diare og har ikke behov for lege. Dermed får man heller ikke registrert sykdommen og den mulige sammenhengen med vannkvaliteten. Samtidig er det nær umulig å påvise med sikkerhet om en person er smittet av mat, vann eller annet.
Overvåking og triksing med tall
«Det er viktig at det prioriteres midler til meldesystemene MSIS og Vesuv hos Nasjonalt folkehelseinstitutt, samt å vurdere om andre mikroorganismer enn i dag bør bli meldepliktige. Videre bør «Sykdomspulsen» (kartlegging basert på data fra primærhelsetjenesten) komme i gang og videreutvikles.» Kommunene har ikke plikt til å levere vann, men de har «plikt til å drive folkehelsearbeid, .....»
Høringsnotatet viser til overvåkingssystemet Vesuv, som registrerer sykdom og (mulig) smittekilde. Av såkalt «oppklarte» drikkevannsbårne utbrudd i perioden 2005-2009 var det registrert rundt 2000 syke. De fleste var knyttet til campylobacteriose på Røros i 2007. (Folkehelseinstituttet skriver i en rapport at det var >1000 syke, mens en US-amerikansk rapport hevder at det var rundt 1500. Samtidig viser sistnevnte kun til 32 positive prøver, hvorav en var smittet i utlandet. Det fremkommer ikke av rapporten hvordan 31 blir til 1500.)
Høringsnotatet tar imidlertid også med giardia-utbruddet i Bergen i 2004 og kommer frem til >8000 sykdomstilfeller i løpet av 5 år. Det betyr at >6000 er blitt syke i Bergen. Mens Folkehelseinstituttet nevner >3000, viser utredningene som ble gjort i 2004 at 905 personer fikk konstatert giardia, et godt stykke fra både 3000 og 6000.
Fra en fjær til fem høns
Når 905 personer blir til henholdsvis >3000 og >6000, mister vi lett tiltroen til andre rapporterte tall, både i høringsnotatet og rapporter fra Folkehelseinstituttet.
Giardia-smittede i Norge har aldri vært rapportert hverken før eller etter Bergen 2004. Det er heller ikke noen sinne vært observert humant patogent giardia i noen vannprøve. Giardia er selvsagt ikke ønskverdig i drikkevannet. Spørsmålet er imidlertid om tiltak, som store vannforsyninger og UV-bestråling er ideelle løsninger for å hindre smitte. Jo større vannforsyning, desto flere som kan bli smittet. Mens små avgrensede vannforsyninger fører til at færre blir utsatt.
 |
Man antar at campylobacter-saken i Røros 2007 skyldtes forurensing på ledningsnettet, antakelig grunnet gravearbeider kombinert med trykkløst nett. Det ble aldri funnet campylobacter i vannprøver. Saken regnes allikevel som oppklart, da det eneste de 31 tilfellene hadde felles, var vannforsyningen. Campylobacter gir stort sett influensa-lignende symptomer med moderat feber.
«Antagelig skyldes sykdomstilfellene dels utilstrekkelig beskyttelse av råvannskildene eller utilstrekkelig vann-behandling, dels utette vannledninger og dels mangelfulle sikringsrutiner under utførelse av utbedringsarbeider på vannledningsnettet.»
Basert på temmelig løse antakelser, men med «sunne», «fornuftige» argumenter om god helse og samfunns-økonomiske gevinster (tapte inntekter grunnet sykdom), skal små vannverk og brukere av brønner innen 2020 levere vannprøve hvert år. Overskrides visse grenseverdier blir det en smal sak å forby bruk av vannet. Når et «representativt» utvalg av samvirker og brønner tilsier helsefare, kan vi forvente et generelt forbud mot egen brønn.
Som vi har nevnt tidligere, legges det milevis med nye vannledninger under dekke av reparasjoner og reservevannforsyning. Kommunene har siden 1. juli 2010 kunnet kreve tilkobling til kommunal ledning om denne ligger i rimelig avstand. Jo flere man får koblet til felles ledning, desto mer attraktiv blir vannforsyningen for fremtidig avkastning. Som vi skrev i forrige nummer av Vannposten ventes det et direktiv fra EU som (indirekte) krever konkurranseutsetting. Imellomtiden pynter bruden seg ....
En oppsummering
FN erklærte i 2010 rent vann som en menneskerett. Nå vil EU-kommisjonen gjøre det til et spekulasjonsobjekt. (Se Vannposten nr. 127)
I 1999 undertegnet Norge, som et av mange land en FN-erklæring om rent vann, ratifisert 2004. Den blir nå fulgt opp med krav til nasjonale målsettinger og rapportering. Saken er nylig sendt ut på høring, med høringsfrist 3. juni. Handlingsrommet er imidlertid svært begrenset og høringen er mest et spill for galleriet.
Komiteen som står for utspillet er FNs økonomiske komite for Europa ved divisjon for økonomisk samarbeid og integrasjon. Divisjonens målsetting er å fremme en politikk, som finansielt og regulatorisk gir økonomisk vekst og øker konkurranse-evnen til europeisk næringsliv. Hva har europeisk næringslivs konkurranseevne med vannforsyning å gjøre?
- Det selvfølgelige kravet om rent vann til alle blir misbrukt til krav til vannforsyningene, så de tvinges til konkurranseutsetting.
- «Rent vann» er ikke rent vann, men en definisjon diktert av de store vannselskapene.
- Det like naturlige kravet om at vannforsyningene bør være offentlige, blir misbrukt til krav til offentlig vannforsyning med konkurranseutsetting som konsekvens.
Vi mener at:
- Vannforsyningene bør være små selvforvaltende enheter eiet av abonnentene.
- Det er også på tide å grunnlovsfeste vannets særstilling, slik at tilfeldige regjeringer ikke kan skalte og valte med vannet etter eget forgodtbefinnende.
Denne artikkelen ble publisert første gang torsdag 2. mai 2013 på Vannbevegelsen.no i Vannposten nr. 128
Foto:
Giordano Aita/Shutterstock.com
stocknadia/Shutterstock.com